„Polarstjernen“: 50 milliarder i produksjon, men svak historie – stjerner alene er ikke nok

Møtet mellom to av Koreas største stjerner, Jun Ji-hyun og Kang Dong-won, som lovet garantert suksess, ble til en «skinnende, men tom fortelling» med Disneys+ ambisiøse prosjekt „Polarstjernen“ (Polaris). Med et budsjett på 50 milliarder won, endte serien uten publikumsinteresse, og beviste at bare stjerneskuespillere og enorme investeringer ikke lenger er en garanti for suksess.

„Polarstjernen“ var i rampelyset fra starten. Med en sjelden sett rollebesetning som inkluderte Jun Ji-hyun og Kang Dong-won, og en episk spionthriller som utspiller seg mellom de to Koreaene, var publikums forventninger på topp. Produksjonens visuelle estetikk og kjemien mellom hovedskuespillerne skinte helt til slutten.

Imidlertid er den dominerende oppfatningen at produksjonen manglet fortellingskraften som trengs for å erobre publikums hjerter, i motsetning til dens blendende ytre. Det var flere sentrale problemer som hindret publikums engasjement og reduserte troverdigheten. For det første var karakterenes følelsesmessige linjer uklare. Forholdet mellom FNs ambassadør Moon-ju (Jun Ji-hyun) og spesialagent San-ho (Kang Dong-won) skulle ha vært skjebnebestemt, men i stedet ble avgjørende øyeblikk og emosjonelle utvekslinger hoppet over, og forholdet deres ble plutselig sentimental etter bare noen få møter og korte samtaler. Publikum fikk ikke nok tid til å forstå «hvorfor karakterene ble så sterkt knyttet til hverandre». For det andre var troverdigheten til ekspertkarakterene utilstrekkelig. Selv om Moon-ju ble presentert som en dyktig diplomat som forstår internasjonale relasjoner, og San-ho som en spesialagent med legendariske ferdigheter, samsvarte ikke handlingene deres i serien ofte med deres ekspertstatus. For eksempel tok Moon-ju for lett på emosjonelle beslutninger under viktige forhandlinger, og San-ho tok impulsive handlinger basert på personlige følelser under kritiske operasjoner, noe som førte til kriser. For det tredje var oppståelsen og løsningen av kriser ofte avhengig av tilfeldigheter. Nøkkelkrisesituasjoner som skulle ha økt spenningen i plottet, hadde en tendens til å løses for lett. Scenarier der forfulgte karakterer unnslapp gjennom en tilfeldig oppdaget hemmelig passasje, eller avgjørende bevis uanstrengt falt i hendene på hovedpersonen, gjentok seg. Dette reduserte spenningen som er karakteristisk for spionthrillere og gjorde det mulig å forutsi at «hovedpersonen lett ville overvinne enhver krise».

Til slutt var bare den «visuelle tiltrekningen» til Jun Ji-hyun og Kang Dong-won utilstrekkelig til å kompensere for den svake plottet. Resultatene var tydelig synlige i tallene. „Polarstjernen“ falt til fjerdeplass på popularitetslisten like før premieren på den siste episoden, noe som er en ydmykende prestasjon for en serie som bærer tittelen «årets mest forventede».

Den tragiske slutten på „Polarstjernen“ etterlater en viktig lærdom for K-innholdsmarkedet. Den viser at selv de klareste stjernene, hvis de ikke er koblet sammen med et stjernekart av «logisk sammenheng» (coherence), som lar publikum følge deres reise, vil deres historie gå seg vill og drive.

Koreanske nettrukne uttrykker skuffelse med kommentarer som "Et sløseri med flotte skuespillere", "Historien var for svak" og "50 milliarder var bortkastet". Mange var enige om at dramaet manglet substans til tross for stjernekraften.