Koreanske filmkonger snubler på billettkontoret: Hva vil publikum se?

To av Koreas mest hyllede regissører, Bong Joon-ho og Park Chan-wook, har opplevd uventede skuffelser på kinofronten med sine siste filmer. Til tross for at filmene „Miki 17“ og „It's Not Possible“ (arbeidstittel) begge har blitt anerkjent for sin kvalitet, har de ikke klart å tiltrekke seg et stort publikum.

„Miki 17“ har så langt tiltrukket seg 3,01 millioner seere, mens „It's Not Possible“ har registrert 2,78 millioner seere. Disse tallene er langt under forventningene for regissører av deres kaliber. Mange kritikere mener at filmene var for filosofiske og komplekse, noe som gjorde det vanskelig for det vanlige publikummet å engasjere seg i historiene.

Filmen „Miki 17“ har møtt kritikk for karakterer som minner om Trump-familien og for den merkelige utformingen av romvesenet „Creeper“, noe som har forvirret publikum. Tilsvarende har „It's Not Possible“ blitt kritisert for sin komplekse fortelling om middelklassens angst og bruken av symbolske scener som gjorde handlingen vanskelig å følge. Som et resultat har ikke engang jungeltelegrafen klart å trekke nok seere til kinosalene.

Eksperter i filmbransjen påpeker at publikum for øyeblikket søker etter underholdning og storslåtte visuelle opplevelser, noe som er tydelig i suksessen til filmer som „F1 The Movie“ og „Demon Slayer“, som tiltrakk seg over 5 millioner seere. Det er åpenbart at publikum ønsker å bli underholdt på kino, snarere enn å dykke ned i dype filosofiske betraktninger.

Denne trenden kommer på et tidspunkt da kinoene står overfor økende utfordringer, men veksten i populariteten til japanske animasjoner og actionfilmer er også bemerkelsesverdig. Det er tydelig at kinoselskaper må vurdere nøye hva det moderne publikummet ønsker å oppleve på det store lerretet.

Koreanske nettbrukere uttrykker sin skuffelse over disse resultatene. Mange kommenterer at filmene var for kunstneriske, men utilgjengelige for gjennomsnittlig seer. Mens noen beklager at så talentfulle regissører ikke oppnådde større kommersiell suksess, antyder andre at regissørene burde være mer oppmerksomme på publikums preferanser og smak.