Koreanske serier vender tilbake til kontoret: Et nytt blikk på arbeidsplassens realiteter
Blikket til koreanske dramaer vender seg igjen mot kontoret. De klønete smilene under firmafester, sukkene foran Excel-ark, og hverdagen til ansatte som tåler dagen klamrende seg til ordet „resultat“, blir levende igjen på skjermen. tvN’s ‘Taepung Sangsa’ og JTBC’s ‘Ask in a Big Company’ er hovedpersonene.
Disse to produksjonene utforsker tiden gjennom ulike prismer. ‘Taepung Sangsa’ forvandler fortvilelsen fra IMF-tiden til håp, mens ‘Ask in a Big Company’ presenterer dagens organisasjonskultur med realisme, og utforsker den „arbeidende personen“ på ulike måter.
‘Taepung Sangsa’ forteller historien om folk som gjenoppbygger et ødelagt selskap selv i en tid med fortvilelse og kaos. Handlingen utspiller seg på bakgrunn av den nasjonale krisen under IMF-finanskrisen i 1997. Kang Tae-poong (Lee Jun-ho), en gang en del av utelivet i Apgujeong, endrer livsløpet sitt etter å ha overtatt et handelsselskap etter farens død. Prosessen der han og regnskapsføreren Oh Mi-sun (Kim Min-ha) gjenoppbygger et selskap på randen av konkurs, er ikke bare en veksthistorie, men en „epos om samfunnsgjenoppretting“.
Nøyaktig historisk rekonstruksjon øker den emosjonelle fordypningen. Rekvisitter som personsøkere, Citycom-telefoner, teleks og kassettspillere gjenskaper 90-tallet perfekt. Selv frisyrer, sminke og klær bærer duften av „den gang“. Denne visuelle estetikken av høy kvalitet er ikke bare nostalgi. Den fungerer som et middel for å gjenskape overlevelseshistorien til en generasjon som ikke mistet smilet til tross for økonomiske sår.
‘Ask in a Big Company’ tegner et „portrett av en ansatt“ fra et helt annet perspektiv. Kim Nak-su (Ryu Seung-ryong) ser ut som en fullstendig suksessfull mann ved første øyekast. 25 år i et stort selskap, huseier i Seoul, sønn som studerer ved et prestisjetungt universitet, en middelaldrende far med en luksusbil.
Imidlertid avslører kameraet pågående tomheten bak dette blendende ytre. Den avslører ubetydeligheten til en person som holder seg i organisasjonen, kalt „꼰대“ (kkondae - en autoritet basert på alder og rang), en far som er fremmedgjort fra familien, og en person som har låst livet sitt innenfor selskapets hierarki.
Kim Nak-su ligner sjefen vi alle kjenner. Hans stahet med å si til sønnen „gå i militæret“, hans hykleri med å be en underordnet om å gi fra seg forfremmelse, misunnelsen han føler overfor en kollegas suksess. Selv scenen der han velger en veske, ved å lete etter en pris som er „billigere enn sjefens og dyrere enn juniorens“, symboliserer den komplekse selvbevisstheten til hans generasjon. Dermed blir ‘Kim Bu-jang’s Story’ en satire over virkeligheten, forkledd som en komedie.
Populariteten til begge dramaene ligger til syvende og sist i „refleksjonen av virkeligheten“. Opplevelser som alle kanskje har hatt, er naturlig vevd inn i handlingen. Selv om de er satt i ulike epoker, skaper de en mellomgenerasjonell empati gjennom det felles trekket ved å gjøre arbeidsplassen til en scene for „overlevelseshistorier for vanlige folk“.
Kulturkritiker Jung Deok-hyun analyserer: „Seerne har lenge følt en sterk empati for innhold som reflekterer aspekter av virkeligheten. I en tid der suksess ikke er lett, ønsker seerne å finne trøst i historier som taler på deres vegne. Å treffe publikums ønske om „empatisk innhold“ nøyaktig er grunnen til populariteten til disse to verkene.“
Koreanske nettbrukere har blandede reaksjoner på disse dramaene. Mange er fornøyde med den nøyaktige gjengivelsen av 90-tallet i 'Taepung Sangsa', mens noen er litt bekymret over realismen i bedriftskulturen vist i 'Ask in a Big Company'. Likevel mener de fleste at disse dramaene kaster et veldig presist lys over den nåværende situasjonen.